Publisert av: topaatur | 18. juli 2019

For det meste nye steder og varme dager

På en sopp i Sevilla

Etter to late dager uten bleiebukser i Sevilla, var det på tide å ta fatt på turen igjen. Sykkelen til Roar har vært en snartur hos reparatøren og fått justert giret etter fallet før Huelva. Nyankomne Leif har splitter ny sykkel. Vi har sett noen nye severdigheter: Las Setas – de store soppene, der man ser hele byen fra oven, helt uten drone – bydelene Macarena og Triana. Det har også vært gjensyn på noen kjente tapas og tapassteder. Så gikk turen videre mot kysten, og hvordan det gikk, kan du lese i det følgende.

15.7: Sevilla – Lebrija: 70,6km

To er blitt tre på turen. Vi startet fra Sevilla i 10-tida i overskyet vær og moderat temperatur. Men som vi etter hvert har vendt oss til, blir det hot-hot-hot utover dagen. Vi bestemte oss tidligere for at det ble for langt å sykle helt til Jerez i varmen, og booket derfor rom i hostal i Lebrija før vi dro fra Sevilla.

Vi ser at vi må bruke det gode, gamle 1:400 000-kartet over Andalucia når vi planlegger dagens tur, så ikke Naviki drar oss ut i viotta og grusen. Vårt nye klengenavn på Naviki er «Kusina», vi tenker at hun er den litt surrete kusina til den kloke og ordentlige Tootiki. Ut og inn til byer er hun imidlertid til utmerket hjelp.

Sixteen tons og vel så det må bare vike når en Celius kommer syklende mot kjøreretninga på det uendelig store og enveiskjørte terminalområdet.

Vi kom veldig greit ut av Sevilla, og ruta var lagt innom Los Palacios – Villafranca for å være sikkert på at vi kom til sivilisasjonen ved lunsj-tider.

Når det kommer en bil med tomater …

Det var nok ganske smart for hele dagen har vi befunnet oss langs vanningskanaler, mellom bomullsmarker, olivenlunder og tomatåkre. Et unntak var et lang stykke i formiddag, der vi ble geleidet gjennom kilometer på kilometer med terminalområde.

Deretter ble det mye tungtrafikk med hengere fulle av tomater sjøl på de aller minste veiene. Vi forsto hvorfor da vi passerte en fabrikk som åpenbart foredla tomater.

Lunsjen i Los Palacios ble tre retters, når vi endelig fant matservering. Vann fikk vi heldigvis også handlet rikelig av.

Padde flatt

Det var bra, etter som det ble en ganske heit ettermiddag selv om veiene for det meste var paddeflate. Unntatt var en greit klatring opp til Lebrija. Vi kom dit i seks-tida, måtte stoppe i en bar for å komme litt til hektene.

Etter et par små øl, måtte vi sykle gjennom hele byens sentrum før vi fant hostalen. Den er både fin, med rom rundt en patio i andalusisk stil, og rimelig. Her snakkes det kun spansk, så vi må bruke det vi kan –

16.7: Lebrija – Jerez de la Frontera: 39,0km

Kvelden ble tilbrakt på restaurant rett oppi gata. Der var det et høyt støynivå, men kaldt øl og media racion av både det ene og det andre. Jeg mente å bestille kanin, men det kom lever på bordet. Hvis den levra kom fra kanin, så har det gått med mange kaniner, samt at vi nok snakker om Belgisk Kjempe –

En form for sykkelvei

Neste dag fikk vi Naviki til å hjelpe oss ut av Lebrija, og det fikk hun ganske godt til. Verre var det senere om formiddagen, da hun skulle få oss ut av El Cuervo. Grusveien på ende av byen gikk på kanten av noe som kunne være byens søppelfylling, etter å dømme mengden av knust glass i veien. Vi valgte å trille syklene gjennom det verste. Da det så ut til å være slutt på elendigheten, ble vi henvist til en tidvis hullete sti, tidvis grei grusvei langs motorveien mot Jerez. Det ble ikke asfalt før vi tok feil vei, og endte i Nueva Jarilla. Det fikk vi også en øl på stedets bar, så det var egentlig et greit feil valg. Etter dette var det kun et kort stykke grus før vi var på vei inn til Jerez.

Tio Pepe

Grunnen til at vi ville innom Jerez var at vi ville besøke denne sherry-byen. Den bodegaen vi hadde tenkt å besøke, Bodegas Rey Fernando de Castilla, som lager brandyen Petersen, hadde kun åpent om formiddagen. Det rakk vi ikke, dessuten måtte tour forhåndsbookes.

En jomfru

Dermed måtte den vike for en mer turistifisert omvisning med smaking på Gonzales-Byass, som lager Tio Pepe. Den ligger midt i byen, og er lett å finne. Omvisningen kan vi nok ikke anbefale, den var ganske grunn. Det ble mye tønner, og de luktet godt, men sherryen slo ikke helt an hos de tre på tur.

Før vi dro dit fant vi rom på veldig fine og rimelige Hotel Nuevo i en klassisk gammel bygning med patio i midten og rommene i to etasjer. Hotellet ligger midt i sentrum, der tabancoene og tapasbarene er.

Tabancoen er et slags gjenomstått fenomen med tapasbarer som spesialiserer seg på sherry med tapas til. De var blitt mektig populære, og innen vi syntes det var tid for mat og drikke etter fire glass hos Tio Pepe, var de blitt smekk fulle.

Men vi fikk store og gode tapas på en vanlig tapasbar, og innen kvelden var omme kom det en prosesjon gjennom gatene. 16. juli markeres Virgen del Carmen, og brannkonstabler i paradeuniform og prester og korgutter og folk flest var ute og gikk med meterlange lys, sammen med jomfruen.

Jerez hadde jammen mer å by på enn knusktørr fino.

17.7: Jerez de la Frontera – Cadiz: 39,3km

Etter utmerket frokost på hotellet var vi tidlig på veien. I dag visste vi om grusveien langs motorveien, og det var bare 3-4 kilometer.

«Kusina» prøvde å jage oss ut i solsikkeåkeren, men da vi skiftet side av veien, fant vi grusveien vår. Den siste delen av grusveien var vi oppe i høyde og kunne se alle tre byen, Jerez, El Puerto de Santa Maria og Cadiz ytterst mot havet.

Ølstopp i Santa Maria

El Puerto de Santa Maria var en veldig fin by. Vi tok dagens første drikke stopp på Place de Espania med en gammel kirke midt i mot. Så tok vi et rituell stopp hos Osborne. Smaking av sterkdrikk midt på formiddagen var ikke så aktuelt, så vi nøyde oss med et besøk i gift-shopen –

Tilbakeblikk på brua fra punkteringsplassen

Turen videre til Cadiz var det godt å ha ruta til Naviki. Tror ikke vi kunne funnet den så greit på egenhånd gjennom våtmarksområdet og langs elva. Over den store brua inn til byen var det en egen service-vei som kunne brukes av syklistene, så der var vi både trygge og hadde god plass.

På vei inn til vårt forhåndsbookete hotell punkterte Roar. Vi fant flere hull og en torn i slangen, så den ble byttet, og den gamle er lappet, til evt. senere bruk.

Kveld på taket

Gjensyn med havet har medført et ettermiddagsbad for Roar og meg, selv om det måtte være på bystranda. Hotellet Alquimia Hostel Cadiz har takbar, og vi lurer på om den har utsikt til solnedgangen.

Nå er dagen over. Det ble ingen solnedgang, men en fin kveld og litt aftenrød på taket.

Kari


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: