2019 Nærområdet

Vårlig nærtur

En ekstra fridag i forkant av 17. mai ga muligheter for en langhelg på sykkel. Vi planla friskt en rundtur hjemmefra via Sørumsand nedover til Halden, og hjem igjen langs kysten av Østfold og Oslofjorden. Etter hvert som 16. mai nærmet seg meldte Yr fint vær første del av langhelgen og regn resten. Siden vi hadde planlagt med telt og trille, fikk vi litt kalde føtter, og la ned ambisjonsnivået til en nærtur Oslo – Sørumsand – Bjørkelangen – Hemnes – Skjønhaug – Solbergfoss – Ytre Enebakk – Oslo. Overnatting i telt nærmest mulig Ytre Enebakk, der fem Ola Dilt poster skulle tas i området Durud.

16.05: Hellerudveien – Solbergfoss: 125 km

Siden alt var pakket og klart kvelden før var vi raskt på veien. Vi fulgte den merkete sykkelruta hjemmefra, lang E6 fra Furuset via Høybråten til Lørenskog stasjon. Vi hadde lagt opp en rute på Naviki på forhånd, og Naviki velger konsekvent de veiene med minst trafikk eller veiene som har egen sykkeltrase. Det ville senere vise seg at Naviki også kan komme til å velge veier som ikke er et godt alternativ for en sykkel med oppakning og trille. Vi kjører gjerne med både belte og bukseseler, så papirkartet er med, og blir gjerne konsultert når vi er uenige med Naviki i veivalget. Det er jo ikke snakk om «å sykle uten hode» selv om vi har begynt å bruke elektroniske hjelpemidler – .

Fetsund Lensemuseum

Vi ble geleidet trygt gjennom Strømmen og Lillestrøm, og var raskt framme ved Fetsund Lenser, hvor vi stoppet og så utover elva. Besøk på Lensemuseet skal skje på en senere utflukt når det har åpnet for sesongen, og vi kan ta en øl og en gjeddeburger på uteserveringa til kroa i kanten av Glomma. Den åpner ikke før i juni.

Jernbanebrua

Fra Fetsund krysset vi elva på jernbanebrua, hvor det pågikk arbeid. På den andre siden bar det oppover. Vi valgte bort den bratte grusstien som Naviki ville ha oss opp, og fulgte Rovenveien i retning Sørumsand, til vi kom til Gamle Rovenvei, som tok oss opp på åsen, og videre gjennom kulturlandskap og skog fram til vi var nesten i Sørumsand. Etter litt roting gjennom et boligfelt kom vi fram til sentrum med stasjonen hvor Tertitten, den smalsporete jernbanen, går fra Sørumsand til Blaker.

Stekt ris i Sørumsand

Vi skulle ikke ta den, men heller spise lunsj, gjerne med en øl. Vi fant storsentret, og vi fant den lokale Kina-restauranten, og vi fikk stekt ris og en velskjenket fra et lokalt bryggeri på Gjelleråsen. Vi var såre fornøyd med valget, helt til Roar oppdaget at menyen også kunne friste med «kylling med selsom smak». Nå måtte vi altså dra videre uten å få vite mer om den retten – kanskje vi blir nødt til å dra tilbake ved en seinere anledning og bestille den.

Veien videre fulgte først Blakerveien, hvor det var i gang arbeid med en sykkeltrase. Det var noe trafikkert, så vi var fornøyd da vi kunne ta inn på Tertittveien, og senere Morkveien til vi kom ut på en mer trafikkert vei like før Aurskog. Her ble vi dirigert ut på en parallell grusvei som var noe kupert, men uten trafikk. I Aurskog svinget vi også oppom Toverud-bautaen. Der har vi vært før, siden fritidsboligen til svigerdatters familien er et gammelt småbruk under Toverud gård, og ligger i skogen like overfor.

Toverud -bautaen

Vi ble litt overrasket over at ruta så ut til å følge hovedveien videre til Bjørkelangen. Men da sykkelveien ble borte kunne vi følge en parallell grusvei, som kanskje var «gamleveien». Etterhvert kunne vi følge en gang- og sykkelvei, som vi mente måtte være en «green-way», i traseen etter en nedlagt jernbanestrekning. Det stemte faktisk. Tertitten gikk tidligere helt til Skullerud, etter Bjørkelangen. Fra Skullerud kunne man reise videre nedover Haldenvassdraget med båt. Jernbanen ble lagt ned i 1960, men traseen er blitt en veldig lettsyklet vei gjennom kulturlandskapet.

På drittvei mot Hellesjøvannet

Vi fulgte den til litt etter Bjørkelangen. Dermed kom vi ikke til sentrum i Bjørkelangen, hvor vi skulle ha spist og drukket noe. Da det var slutt på sykkelveien, fortsatte vi videre på en grusvei som gikk på østsiden av Hellesjøvannet, hvor det er fuglereservat rundt hele vannet. Det var en idyllisk strekning, men grusveien hadde grov grus, så det var tung sykling.

Metropolen Hemnes

Tilbake på asfalten kom vi snart til Hemnes i Høland. Der var det åpen Coop, så vi fikk proviantert. Utenfor butikken var et en bu som solgte thaimat, så det ble noen vårruller på oss, som vi spiste med en gang.

Veien videre gikk langs Bråtevannet. Det var ganske tett bebygd, så det var ingen steder langs vannet vi kunne campe. Det var ikke mye trafikk på veien, så vi kom til Skjønhaug i halv sju-tida. Da hadde vi syklet 107,6km. Absolutt en full dagsetappe, men vi måtte jo finne et sted det gikk an å sette opp et telt, uten å elge seg inn på annen manns grunn. Veien videre gikk i retning Askim, og ned mot sørenden av Øyern måtte vi bratt ned og like bratt opp. Terrenget er typisk rullende, med dyrka mark på alle kanter.

Etter en stund tok vi inn på mindre veier mellom gårdene. En del av strekningen gikk på grus, men heldigvis ikke av den groveste typen. Da vi kom ut på asfalten på Solbergfossveien begynte det å bli kaldere i skyggene, og vi begynte å se oss om etter et stykke villmark å tilbringe natta i. Etter en stund gikk det av en gang- og sykkelvei til venstre, og den fulgte vi inn i skogen. Det viste seg senere at det tidligere hadde vært en del av anleggsveien fra Askim til Solbergfoss som ble anlagt da kraftverket på Solbergfoss skulle bygges , Solbergfosslinna . Der gikk det jernbane som fraktet arbeiderne til anleggsplassen, denne ble ferdig i 1917. Nå har den gjenoppstått som turvei.

Kyllingvinger og rødvin på et lite kulturbeite i skogen

Da vi var kommet nesten fram til Solbergfoss fant vi til slutt en passe usjenert gresslette, hvor den kunne settes opp et telt. Kyllingvinger og rødvin ble inntatt på en stille og fin 16. mai-kveld, før vi krøp inn i soveposen. Noen fjerne dunk-dunk hørtes fra russebussene, men ikke nok til å holde to syklister med 125km i beina våkne særlig lenge.

17.05: Solbergfoss – Ytre Enebakk – Hellerudveien: 49km

Det var litt kaldt gjennom natta for våre tynne soveposer, beregnet på sommer eller sydligere strøk, men det ble litt bedre da vi lukket igjen i bunnen av de sammenkoplete posene. Doggvått om morgenen, og morgenkaffe med lefse ble inntatt på sitteunderlag. Da teltet var nesten tørket i sola, pakket vi og fortsatte mot Solbergfoss kraftverk. Turveien tok oss nesten med en gang til en fint tilrettelagt plass med store gressplener og badestrand. Men Roar var fremdeles kald etter natta, så det var for tidlig å bade.

Solbergfoss Kraftverk

Solbergfoss kraftverk er en opplevelse. Det ble bygget i perioden fra 1916 til 1924, da produksjonen startet. Arkitekten var Bredo Greve, og da det skulle utvides på slutten av 1950-tallet var det Geir Grung som laget endringene. Jammen kunne de gjøre nyttige bygg til praktbygg før i verden. Det er vannet fra Glomma som er produserer strøm på Solbergfoss. Hele området er tilrettelagt for turbruk med stier langs vannet, bord og benker, og informsjonstavler om bygging av kraftverket.

Og frukttrærne selv ropte høyt hurra

Etter Solbergfoss ble det å klatre seg opp elvekanten, til kulturlandskapet på nytt viet seg ut, og velholdte gårder var pyntet med nasjonalflagget. Været og landskapet gjorde stas på dagen. Vi fulgte skiltinga i retning Ytre Enebakk, og etter en stund ville Naviki ha oss ut på en traktorvei gjennom skogen ved Holum mølle. Den funket sånn akkurat for trilla, men det var godt å komme ut på asfalten igjen litt lenger framme på Lysernveien. Vi syklet langs søndre kortenden av Lysern før vi tok Tomterveien mot Ytre Enebakk.

Feiring i Ytre Enebakk

Da vi kom dit var barntoget avviklet, men det vrimlet av folk på sykkelveien, så vi syklet på bilveien. Jeg takket nei til å bli avfotografert med flagg, til tross for tilbud fra en av de festkledde. Da vi stoppet på bensinstasjonen for å fylle vannflaskene, inntok vi samtidig den tradisjonelle 17. mai-menyen med is, pølser og brus. Attåt fikk vi underholdning av Follo-russejentene som hadde stoppet bussen, så småsøsken og ungdomsskolegutter kunne få audiens.

Så skulle det diltes …

Neste stopp var Durud, fremdeles i Ytre Enebakk, men i retning Oslo, der fem villmarksposter på Ola Dilt skulle tas. Men dette er en sykkelblogg, ikke en orienteringsblogg, derfor kommer det ingen historie om den delen av turen – Resten av sykkelturen hjem igjen gikk etter Enebakkveien. Vi kunne tatt en mindre vei langs vannet fram til Fjell, men det var lite trafikk, og vi ville bare hjem. Det er sykkelfelt hele veien fra grensa til Oslo til sykkelveien begynner ved Grønmo.

Vel hjemme i kveldinga var vi slitne etter både sykling og orientering, men fornøyd med ruta vi valgt for en to dagers nærtur. En annen langhelg får vi kanskje tatt turen langs Haldenvassdraget og kysten av Østfold.

Kari

%d bloggere like this: