Publisert av: topaatur | 7. juli 2017

Dødsvarmt og morderisk bratt langs Costa da Morte.

Til tider hett…

Været var stort sett bra med noen overraskelser. Veivalget kan på ingen måte anbefales, og vi krangla. Første dag kunne ikke Kari forstå at Roar kunne være så teit å ikke legge seg ned på den første, eller i det minste den andre campingplassen vi passerte, bare fordi det var tidlig på dagen. Andre dag ble Roar dritsur fordi de andre insisterte på å sykle tilbake, ikke bare i sitt eget spor men også i et bratt sådan. Leif sa ikke stort, men vi tror han lurte på hva i helvete han hadde der å gjøre.

Søndag 2/7: Malpica – Muxia: 60,3km

Kart og høydekurve er ufullstendig fordi greiene ikke ble starta før etter 2 km og 130 høydemeter.

Frokosten på det fine hotellet kunne settes sammen etter de mest kresne sine preferanser. Ville du ha jordbær eller fersk fiken, så hadde de det. Vi var litt mindre forfinet i valget, men ble mette og fornøyde. Så ble det å sykle rundt strandpromenaden og opp den vanlige veien gjennom sentrum som var klart mindre bratt enn gata opp fra hotellet. Det var den eneste virkelige klatringa den formiddagen.

Det eneste vi savnet var han på kamskjell…

Vi tok en mindre vei (DP-6807?) mot Ponteceso som var lettsyklet. Så tok vi AC-430 videre til A Carballa, og så AC-433 til Laxe. Der tok vi en formiddagsøl. Etter Laxe ble de noe mer kupert til Ponte du Porto. Underveis møtte vi på flere små orkestre med sekkepiper, trommer og musikanter kledd i folkedrakter, som enten marsjerte langs veien eller ble fraktet.

Fiesta de San Pedro.

Under lunsjen i Ponte de Porto, der hovedretten var stekt kanin, ble det fyrt av en rekke salutter. Vi spurte hva som ble feiret, og det var «Fiesta de San Pedro», sa servitøren. Da vi syklet gjennom byen var det mer musikk og tivoli der.

Vi valgt den mindre vei som gikk nært sjøen fram til Marinos. Den gikk forbi flere fine strender, og campingplasser som Roar ikke ville legge seg ned på fordi kartet sa at det var en campingplass ved Praia del Arnela hvor han ville overnatte. Men vi fant aldri noen avkjøring dit på AC-440 inn mot Muxia. Da vi endelig endte inne i byen spurte vi på turistinformasjonen, og fikk vite at der var det nok ikke noen campingplass. Så da ble det Hostal Habitat inne i Muxia og bad på bystranda.

Grevens tid.

Det var i grevens tid at vi kom oss i vannet, for det skyet til og begynte å blåse ordentlig kaldt om kvelden. Vi kledde oss i fleece og gikk en tur ut til Sanctuaria de Virxe do Barca, akkurat som pilegrimene gjør når de går turen fra Santiago til Cabo Finesterre. Det ligger værhardt til der hvor havet bryter, og det var en slik kveld. En kveld da man velger fiskesuppe med rødvin til, og hutrer i seng etterpå.

Mandag 3/7: Muxia – Fisterra: 36,2km, pluss 6 km til fots ut til Cabo Finesterre.

Denne dagen ble en kort, men varm og hard sykkeldag. Første økt var AC-440 tilbake til krysset der man tar av til Cee, en lang bakke med 7% stigning, ifølge skiltingen. Roar klatret med martyrmina klistra i fjeset.

Ca 7,5 meter etter katastrofen i Cee, og alt på vei oppover…

Videre var det en fin og lettsyklet vei, som vi fulgte helt til Bermun, der vi tok en ølpause. I Cee skulle vi i hht kartet finne en mindre vei som tok oss mot Fisterra utenom Corcubion, slik at vi slapp klatring. Men akk, hvor det ble feil! Vi overså et skilt, som sannsynligvis var skjult bak en bil (nederlandsk bobil var observert i området -), og ble klatrende stadig oppover til vi så ned på den trafikkerte veien utover mot Fisterra som vi ikke kunne ta, fordi det var forbudt å sykle på den.

Badeforbud for å gjøre dagen fullkommen.

Siden bar det mer oppover, og så en del nedover, mens vi prøvde å velge riktig vei til tross for mangelfull skilting. Så var vi nede med en lang fin strand, Praia do Rosto, der vi bestemte oss for bad og kaffekoking. Det var aldeles sykt varmt. Der ble vi møtte av et skilt der det sto at det var veldig farlig å bade på den stranda, så da ble det kaffekoking, whisky og forsiktig dypping/rulling i vannkanten.

Så skulle vi naturligvis opp igjen og klatre videre til Fisterra. Det var nok mest at det føltes tungt fordi det var så varmt. Endelig var vi ned på den andre siden og ble sittende lenge med øl og oliven ved et skyggefullt bord i Escaselas.

Sola er fortsatt høyt på himmelen, men vi er for nedadgående,

Vi kom tidlig fram til Fisterra, men da hadde vi allerede bestemt at vi skulle stoppe, sjekke inn på et hotell, sette fra oss sykler og bagasje og GÅ ut til Cabo de Finesterre. Ja, egentlig hadde vi tenkt å gå dit så vi kunne se solnedgangen, der i vest. Men vi var der altfor tidlig, så vi orket ikke å vente der helt til sola gikk ned, for så spennende var det ikke der på fyret. Så da gikk vi tilbake, før sola gikk ned. Tilbake i byen gikk Leif til sengs. Resten av selskapet inntok en lett middag på en terrasse med utsikt til båthavna. Så gikk også vi til sengs, og sola var enda ikke gått ned.

Kari


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: