Publisert av: topaatur | 3. juli 2017

Bedre vær og brattere bakker

Kari ser fram til neste oppoverbakke i sola.

Summen av hva det går å sutre over er rimelig konstant, så da været ble bedre så ble bakkene brattere. Langt brattere og brått lengre, men fint hadde vi det likevel. Kortpusta og med verkende bein tråkka vi og tråkker fortsatt mot vest stadig ved godt mot.

Fredag 30.6: Pontedeume – A Coruna: 46,17km

Etter frokostbuffet på hotellet var vi klar for veien igjen. Vi rakk så vidt å forbanne noen regndråper før regnet stoppet helt. Det hadde regnet ganske kraftig om natta. Vi valgte småveier videre langs kysten. Skjønt langs kysten var vel en overdrivelse siden DP4803 klatret ganske høyt opp. Men i Perbes var vi ved sjøen, og veien gikk kystnært helt til Minos.

Mot brua til Bergondo

Etter Minos måtte vi velge en større vei (AC-164) for å komme over bruene til Bergondo. Der var det tid for en formiddagsøl. Etterpå gjorde vi et forsøk på å kjøre småveier parallelt med AC-164 for å slippe trafikken. Det medførte en del tung klatring, selv om veien gikk gjennom skogen først og landskapet var fint. Vi ga opp ved Spirito Santo.

Et forsøk på småveier endte på parkeringa til Carrefour.

Nå var hovedveien N-VI og hadde nesten motorveistandard. Vi bet sammen tenna og tråkka på. Det var ganske bred skulder, så det var mer ubehagelig enn farlig.

Dette er A Coruña.

Ved O Bergo var kartleseren dyktig og tok riktig vei i et kritisk kryss. Der fant vi en sykkelvei gjennom et parkområde som fulgte fjorden fram til brua. Der stoppet sykkelveien like fort som den hadde starta, og vi var henvist til hovedveien videre til sentrum. Det gikk egentlig greit.

Vi stoppet og tok en øl ved havna og fant en ny sykkelvei der, som vi kunne følge inn. Nesten inne ved gamlebyen fant vi Hostal Alboran Centro like vel Plaza Maria Pita, og fikk de siste to rommene. Syklene fikk plass på handikap-toalettet og trilla i bøttekottet. Så ble det lunsj og rusling rundt i gamlebyen om ettermiddagen. I motsetning til i de fleste byer i Spania er gamlebyen i A Coruna befriende tom for støyende barer og juggelbutikker, men et rolig sted med fine gamle bygninger og stille parker.

Det grønn-svarte er mollusken.

Om kvelden gikk vi amok med grillete skalldyr med albarino til. Der var det blant annet sjøpølser (mollusker), som faktisk smakte godt. Den sentralt beliggende og for øvrig utmerkete hostalen lå vis a vis en nattklubb, og der var det hoiing ut i de små timer. Men for det meste sov vi aldeles utmerket.

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag 1.7: A Coruna – Malpica: 65,8km

Vi sov faktisk så godt at vi forsov oss til avtalt avreisetidspunkt. Vi hadde planer om å gå ut og kjøpe kaffe som skulle drikkes på den fine glassverandaen, men de planene sov vi glatt over.

Torre de Hercules

Isteden ble det å sette seg på sykkelen uten kaffe og frokost og kjøre rundt kystlinja fra gamlebyen og til Torre de Hercules. Der går det sykkelvei. Det ble frokost inne ved bystranda, før vi fortsatte sykkelveien utover forbi banen som går opp til toppen San Pedro og videre utover langs sjøen rundt toppen.

Sykkelveien fortsatte forbi Puerto de San Pedro de Visma og forbi byens renseanlegg litt mindre tilrettelagt med grus og grove stein. Ned en bakke brakk Roar en eike. Veien fortsatte gjennom et industrielt landskap fram til Suevos og Banobre.

Vi fortsatte en gang- og sykkelvei etter stranda innenfor den lange moloen til veien ble så bratt at den ikke lot seg sykle med trilla. Da ble vi nødt til å ta oss opp til bilveien videre til Praia de Barranan. Der tok vi en velfortjent ølstopp ved stranda. Men det skulle komme flere bratte bakker.

Caion

Vi fulgte mindre veier fram til Caion, som var en spektakulært beliggende liten by, men så langt under oss og bratt ned at vi nøyde oss med å se ned på den. Så var det bakke opp og bakke ned før vi til slutt fikk en tiltrengt bocadilla-lunsj i Razo.

Malpica

Det var godt at vi fikk påfyll for etterpå var det ekstremt bratt opp til Sta. Marina. Videre derfra opp til AC-414 var klatringa grei. Vi fulgte hovedveien fram til Malpica, og den var lett å sykle.

Malpica viste seg å ligge i – eller være – en bakke ned til strand og havn. Vi fulgte skiltinga til byens hotell, Fonte de Fraile, som lå nederst i en bratt bakke. Hotellet var veldig fint og hadde ledige rom med himmelseng og garasjeplass til syklene. Siden det lå ved enden av strandpromenaden nådde ingen lørdagskauking fram til oss den natta.

Vi gikk ut og tok en gin tonic på strandpromenaden før middag. Det gjorde resten av byen også. Det var fullt av folk, en fin kveld og sydenstemning.

Kari


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: