Publisert av: topaatur | 6. juli 2015

Mildt sagt kupert vestover Costa Verde

Skjenking av sidra i Tazones

Dagsetappene våre her langs den asturiske kysten blir aldri lange. Det kommer i stor grad av terrenget, som er «oppover bakkane og nedover bakkane», først 200m opp, så 200 ned igjen, og sånn går nu dagan – Maten derimot er alltid en opp-tur, og sideren som vi har fått smaken på, og etter hvert også lært håndteringen av.

28.6: Ribadesella – Playa de Rodiles: 48,6 km (?)

PAC der telleren tok av

Dagen etter var det grått, men det er jo fint sykkelvær. Jammen godt at det var fint inne i fjellene så vi fikk sett Picos! Vi fulgte N-632 videre vestover mot Colunga. Det var mye opp og ned og tung sykling! Da vi stoppet og tok en ølpause langs veien oppdaget jeg at tripptelleren min hadde telt videre mens vi satt, og det var jo mystisk. Den telte også for raskt. Til slutt måtte vi resette og da var det stilt inn feil hjuldiameter! Er litt usikker på hvordan dette fenomenet oppsto.

Vi fulgte AS-257 til Llastres fordi det skulle være god sjømat der. Det var travelt med mye biler som skulle parkere, og folk som skulle spise søndagslunsj. Vi fikk bord på en terrasse med havutsikt og spiste deilig sjømat med langustine a la plancha og stekt bonita (en slags tunfisk). Veldig godt og blodferskt. Off-season i Nord-Spania har få turister, men dess flere sultne lokale som er ganske nøye på hva de får på fatet.

Opp og ut av Lastres

Etter lunsj klatret vi opp fra Llastres, videre langs AS-257 til vi var tilbake på N-632. Vi ønsket en campingplass med bademuligheter så vi tok av mot Rodiles på en lokal vei som klatret opp og ned en rekke gange før vi var nede ved en lang strand med et digert picnic-område foran. Videre innerst i veien lå det en eller flere campingplasser. Vi sjekket inn på den som hadde en resepsjon med en rar, men hyggelig dame.

Rødt flagg

På stranda var det for det meste rødt flagg, og Roar ble innhentet av badevakten. Litt rart, det er langgrunt og ganske lite bølger, likevel er det for det meste rødt flagg og en smal sone med gult. Mens vi er på stranda kommer det noen regndrypp. Det har vært en grå dag hele dagen, men det blir med de dryppene.

Kveldsmat

Dette gigantiske camping- og picnic-området har ikke butikk. Det er litt upraktisk for to på tur med mat og vin i trilla, men som mangler brød. Til slutt får vi kjøpt i sideriaen. Så da blir det kveldsmat med pølse, rødvin og ansjosen fra Santona, som smaker utmerket, selv om den ikke har vært oppbevart kjøligere enn der trilla til enhver tid befinner seg. Vi blir sittende på etablissementet til høyre for inngangen til campingplassen til det er på tide å krabbe inn i soveposen.

 

29.6: Playa de Rodiles – Gijon: 54,41km

El Gaitero

Vi tar (nødvendigvis) samme veien ut fra Rodiles og tilbake til N-632, som vi følger innover mot Villaviciosa. Like før vi kommer dit finner vi siderfabrikken El Gaitero (som har den asturiske sekkepipespilleren som symbol). Der har de omvisning på fabrikken, som har pågående produksjon og siderkjeller med gigantiske tretønner av gammel amerikansk eik. Vi fikk noe av guidingen oversatt til engelsk, men gikk sikkert glipp av en del. Roar, som er i bransjen, var nok mer enn middels interessert i fabrikken, og ville nok gjerne ha sett tapperiet også, de andre deltakerne var mest interessert i smaksprøvene.

El Gaitero

Roars korte oppsummering:

«Det spesielle med denne fabrikken er at den ble starta opp av hjemvendte utvandrere som hadde tjent seg rike i Mexico, og fra begynnelsen av var bygd med sikte på eksport til asturiske utvandrere. Tradisjonell asturisk sider er brygga trykkløst og er helt flat. For å få nok holdbarhet til at de hjemvendte kunne eksportere måtte lufta fortrenges. Derfor er sideren fra El Gaitero kullsyreholdig, de billigste er karbonisert, de fine er ettergjæra etter champagnemetoden. Først i det siste har de starta litt produksjon av «vanlig» sider. De leverer også noen jålete «craft-cider» varianter for det europeiske barmarkedet.»

Paella i Tazones

Etter en formiddag med sider dro vi videre til Tazones på vei VV-5. Vi sykla ned alle bakken ned til havna og spiste en deilig paella stappfull av opphugget krabbe, hjerteskjell og kjempereker. At sjømaten var fersk er ikke så urimelig et steinkast fra havet, men vi så krabber og hummer ankomme levende i en pose. I motsetning til de andre lunsjgjestene tør vi ikke å drikke sider til maten. Ikke pga av alkoholen, for den er ikke sterkere enn øl, men fordi vi ikke mestrer denne skjenkingen fra stor høyde som skal gi luft og oppskumming og dermed smak til sideren. Men etter hvert skal vi stifte bekjentskap med skjenkestativet –.

Endelig ei nakenstrand

Etter lunsj blir det å klatre opp bakkene igjen, og videre småveiene VV-5 og AS-256 i retning Gijon. Like før Gijon skal det være en naturiststrand, ifølge nettsida som Roar har funnet. Vi finner den like ved La Providencia på vei inn mot sentrum. Den er virkelig fin, og vi får feriens andre tekstilfrie havbad.

Etterpå er det egentlig bare å rulle innover til byen. Vi kommer inn i den østre enden av bystranda, og finner hotell La Casona de Jovellanos på en plass i den andre enden. De har fint rom til oss. Vi tar en avgjørelse og bestiller flybilletter hjem fra Madrid fredag 10. juli. Det var i grevens tid, det var ikke uendelig mange muligheter igjen. Det betyr at vi ikke kommer veldig mye lenger vestover før vi må snu, og det er nok overveiende sannsynlig at gjensyn med Galicia blir en annen ferie.

Sidereim

Så blir det å begi seg ut i den siderduftende byen Gijon. Overalt, inkludert på gater og streder, helles det sider fra stor høyde som noen ganger treffer plastglasset. Det som ikke treffer vil senere utgjøre duften av Gijon. På plass er Roar særlig heldig når han får et stort fat med kamskjell til erstatning for de skjellene de ikke har. Veldig mange kamskjell til en veldig snill pris. Sjømaten her i Asturias fortsetter å imponere.

 

30.6: Gijon – Piedrasblancas: 64,35km  

Langs AS-19

Nok en gang surret vi fælt med veien ut av byen. Vi fulgte sykkelveien ut, noe som gjorde at vi bomma på turistinformasjonen, som skulle fortelle oss hvor vi fant sykkelreparatør. I tillegg viste det seg at den veien vi hadde tenkt å følge ut var stengt, så vi måtte snu tilbake til forstaden Jove og ta AS-19 ut. Vel ute var AS-19 tungt trafikkert og gikk gjennom et industriområdet med mye tungtrafikk. Gjentakelse anbefales ikke!

Vi tok av på mindre veier så snart det lot seg gjøre i retning Candas og Luanco, som er de nær-Gijon ferie-resortene. Vi spiste en over middels god sjømatlunsj i Candas. Jeg er sikker på at hvis du skal lage suppe på småkrabbe, så bør man helst ikke tenke så mye på dyrevelferd som vi vanligvis gjør –

Cabo de Penaz

Luanco rullet vi greit forbi, men vi ville gjerne ut til Cabo de Penas, som er Asturias nordligste punkt. Det gikk veldig bratt oppover El Monte og Viodo, men flatt ut til selve fyret. Fyret skulle visstnok ha en utstilling, men den var ikke åpen, eller så fant vi ikke inngangen. Men det ble en is og avfotografering.

Brann!!!

Etterpå fulgte vi AS-328 mot Aviles, som en industriby. Her opplevde vi bokstavelig talt å sykle inn i en skogbrann. Vi så røyken på lang avstand, etterpå så vi helikopteret med vannpose under. Det brant under og rundt en kraftledning, på andre siden av et fabrikkanlegg. Det var ingen som sperret veien eller stoppet oss på noen måte. Jeg synes det var litt foruroligende, for det brant faktisk litt ennå, dessuten blåste det ganske kraftig. Men jeg tråkka på oppover bakken og mot trygghet på andre siden, mens Roar stoppa og fotograferte – Etterpå så vi at det blusset opp bak oss, men vinden sto fra oss, så det var udramatisk. Han andre på tur mente at jeg aldri hadde sykla så fort oppover bakke før, men det er bare drittpreik selvfølgelig.

Centro Niemeyer

Industri-huben Aviles har det vært gjort forsøk på å freshe opp. Den brasilianske arkitekten Otto Niemeyer donerte et design til Asturias som takk fordi han mottok en pris fra delstaten i 1989. Ting tyder på at de asturiske myndigheter ikke var alt for begeistret for donasjonen og ventet i det lengste med å realisere den. Den gode arkitekt var imidlertid usedvanlig seigliva, så i anstendighetens navn måtte den bygges. De valgte et industriområde i Aviles, og på arkitektens 103-årsdag sto gaven ferdig. Det resulterte i Centro Niemeyer, en gigantisk kreasjon som virker noe malplassert ved siden av skipsverft og industrianlegg. Noen synes det, om noe sted, hadde passet bedre i en større by enn Aviles.

Vi hopper over Aviles sentrum, og sykler utover fjorden på N-632. I Salinas, like utenfor, ser vi en sykkelreparatør på høyre hånd, og svinger raskt av. Det viser seg at han ikke har deler til hydrauliske bremser, men han vet hvem som har, og vi får adressen til reparatøren i Piedrasblancas to kilometer lenger nedover N-632. I Piedrasblancas stopper vi og spør om veien, og får instruksjoner, men finner den ikke. Vi spør på nytt, og blir fulgt til døra. Reparatøren er raskt på saken, og vil se på begge sykler med en gang, og absolutt ikke vente til i morgen. Vi ser at hestene er i gode hender, og går for å sjekke om hotellet han har pekt oss i retning av har ledige rom.

Kari og la maquina

Det har det. Selv om det må anses for å være et flyplass-hotell pga nærhet til Asturias flyplass, blir vi entusiastisk mottatt og rommet inkluderer frokost. Etter en time er syklene ferdig hos den driftige reparatør. Begge har fått nye bremseklosser bak, og jeg har fått påfyll av bremsevæske, ellers var tilstanden grei. Roar slipper nå å dra trilla etter en sykkel med bremsa på –

Vi avslutter dagen med svære raciones på sideria, der vi får «la maquina», det utmerkete apparatet som drar opp sider i et langt rør og slipper den ned fra stor høyde i et glass som står på skjeve i en holder. Ikke noe klumsing og søl på gulvet, du bare trykker på en knapp, så kastes sideren ned i glasset. Man blir litt engstelig når apparatet kommer første gangen, fordi man kan jo tro at man skal få den intravenøst – Så er det bare å nyte sideren i verdige former en av gangen, for det er slik det skal gjøres. Derfor får man som regel bare ett glass uansett antall som drikker, eller shooter sideren. Om det passer til mat? Ja, det passer til stekt og frityr.

Kari


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: