Publisert av: topaatur | 1. juli 2015

En liten avstikker til Spanias vugge

Spanias vugge

Så er vi på vei inn i Asturias, en provins som i motsetning til de aller fleste andre synes å gjerne ville være spansk. Vi ser nasjonalstatens flagg over alt sammen med regionens gylne kristenkors på blå bunn. Det virker nesten som asturiere flest oppfatter seg sjøl som det spanskeste av det spanske, sjøl om også de har sitt eget språk – babel. Om navnet har felles røtter med den bibelske babelske forvirring eller det norske babbel (eller begge deler), skal være usagt. For å finne ut av denne merkelige blandinga av spanskisme og regionalisme, og for å slippe litt bort fra kysten, dro vi inn til Spanias vugge. Stedet der 30 tapre asturiere angivelig skal ha tatt rotta på en hærskare muselmenn mange år før kalifatet for øvrig kom på defensiven.

26.6: Comillas – Arenas de Cabrales: 66,16km

Det var skyet til neste morgen. Greit sykkelvær. Det ble kaffe foran teltet og pakking, og frokost på vei ut. Comillas anbefales om man skulle slumpe til å komme på de trakter. Vi fulgte CA-131 ut og N-634 til San Vicente de la Barquera. Roar får problemer med bakbremsa i bakkene ned mot byen. Sannsynligvis må bremseklossene skiftes, og det er litt fiklete med hydrauliske bremser. Vi undersøker på turistinformasjonen om det fins en sykkelreparatør i byen, men det gjør det ikke. Det er ikke verre enn at det går an å sykle videre med det, i påvente av en større by med reparatør.

Første bar med fri tapas (og for en tapas!)

Vi vil gjerne ta en tur innover og oppover i landet i håp om å få et glimt av Picos de Europa og en annen opplevelse enn kystens. Derfor tar vi av til CA-842 i det vi krysser under motorveien ved Tanagos. Veien svinger seg oppover Val de San Vicente, og vi er over 550m før vi ruller ned og krysser en elv og tar CA-855 på nytt oppover gjennom området Herrerias. Vår første ølstopp denne dagen følger det med fri tapas, et tegn på at vi er ute av turistruta?

Merodio og inne i Asturias (det hvite huset er regionens østligste bar (hvor vi tok vår første cerveza i Asturias))

Ved landsbyen Merodio er vi inne i Asturias. Vi ruller ned til N-621, og sykler den en kort bit fram til Panes. Der stopper vi og spiser lunsj. Vi forventer ny klatring etter lunsj når vi skal følge rio Cares og AS-114.

Rom med bakdør og utsikt til fjella

Vår mål for dagen er Arenas de Cabrales, som er kjent for den sterke muggosten Cabrales, som lages i området og lagres i dryppstenshuler.

Veien dit er lettsyklet, vi stiger nesten umerkelig og er i Arenas allerede halv fem. Sola er framme igjen, og det er utsyn mot fjellet, men Picos ser vi ikke.

Der finner vi et hotell langs veien som er veldig hyggelig. Damen snakker tydelig og jeg skjønner nesten alt hun sier. Rommet har utgang mot hage med fjellutsikt på baksiden.

Etter å ha tatt en øl med nøtter og oliven på baksiden og etter dusj, går vi for å se på en ostehule i håp om å få smake den berømte. Selv om omvisningen er på spansk er det fullt mulig å få med seg det meste hvis en har litt grunnkunnskap om produksjon av ost. Osten lages av kumelk med litt tilsetting av geit- og sauemelk. Hvor lenge den blir lagret i hule fikk jeg ikke med meg. Vi får smake, og den er god. Om kvelden smaker vi mer på den, som saus på patatas.

27.6: Arenas de Cabrales – Ribadesella: 75,62km

Naranjo de Bulnes

Canales de Cabrales

Vi er på veien før elleve. Et lite stykke videre på veien ved Poo de Cabrales ser vi Picos de Europa og kan kjenne igjen den karakteristiske Naranjo de Bulnes, som er over 2500m. Etterpå klatrer veien igjen opp til over 500m ved Canales de Cabrales. Det er sol og varmt, og vi trenger skygge og noe å drikke, så det blir en stopp der. Videre er det grei sykling fram til Soto de Cangas.

Vi har tenkt oss opp i høyden for om mulig å komme nærmere Picos, men først må det lunsjes. Vi er kommet til Asturias, og nå i ettertid lurer vi på hvorfor ikke Asturias er framhevet som et «mat-mekka»? Er det for traust og bondsk med ost og lam og bønner og sider? I Soto på vei mot Covadonga spiser vi fabada (kokte bønner med morcilla, chorizo og salt flesk) og lam i sider. Veldig godt. Det er et berg av lam på Roar sin tallerken, og det har nok fått seg en runde på grillen etter sider-behandlingen.

Etter lunsj er vi klar for et besøk i Spanias vugge, Covadonga. I følge myten skal 30 brave kristne med asturiske Pelayo i spissen ha bekjempet 124 000 maurere i år 718. Dette slaget blir oppfattet som starten på den kristne staten Spania.

En stank av nasjonalsymbolikk

Covadonga lå langt oppi en bakke, men uten noe utsyn mot Picos. Veien videre innebærer enda mer klatring, så den avskriver vi. Det er et bemerkelsesverdig sted og symboltungt så det rekker. Det er en rosa basilika av nyere dato på toppen. I det vi når toppen kommer et brudepar – han i militær uniform – ut flankert at to sekkepiper og en tromme. Pelayos sarkofag ligger i en grotte og der tenner de tilreisende lys. Brudeparet blir fotografert inne i grotta foran det asturiske seierskorset. Det oser (kan vi får hviske: stinker -) av nasjonal symbolikk.

Den romerske brua

Så har vi sett Spanias vugge, og kan snu og rulle tilbake til Soto de Cangas og videre til Cangas de Onis, som er en hyggelig by. Vi drikker noe kaldt og ser på den romerske brua. Tenåringer bader i elva under brua i det klare vannet. Det gjorde vi også i Rhinen også da vi var i Reinfelden for fem år siden.

N-634

Vi hadde tenkt å overnatte i Arriondas noen kilometer lenger ned, men der ble det arrangert bilralley, og det var avstengte gater og hylende bremser. Veien over fjellet som vi hadde tenkt å sykle var også stengt. Så det ble å ta N-634 ned til kysten og Ribadesella. Siden det var lørdag kveld var det lite trafikk, og siden veien fulgte elva Sella til havet rullet vi raskt nedover.

Sidra i kveldslys

Ribadesella var en annen hyggelig by i Asturias, og vi sjekket inn på hotell Covadonga (!). Det var et gammel hotell, og rommet vårt hadde den tradisjonelle glassverandaen i tre utenpå huset. Den rakk vi dessverre ikke å bruke. Vi prøvde den lokale sideren til skalldyrmiddagen. Den skal vi etter hvert lære mer om, men den første skjenken som kelneren helt opp fra stor høyde smakte utmerket. Da vi ble overlatt til å skjenke selv ble det en flatere opplevelse. Vi er nå i et område der den lokale sideren er den foretrukne drikken, også til mat. Sjømaten var selvfølgelig av ypperlig kvalitet, men så ble den også inntatt med utsikt til fiskerhyttene på kaia.

Kari


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: