Publisert av: topaatur | 30. juni 2015

Høyst utilsikta gjensyn med Camino de Santiago – eller – Stol aldri på en pilegrim med mountain bike

Camino de Santiago

Så er de der igjen, skilta langs veien og folka i litt merkelige klær, utrerte vandrestaver og et kamskjell dinglende i sekken. Spania har pilegrimsveier på kryss og tvers, og vi har vel egentlig lenge vært av og på den som går langs kysten. Først nå begynner det likevel å tettes til med hellige vandrere, og vi følger den samme ruta. Vi veit av erfaring, og får erfare på nytt at caminoen ikke alltid utgjør den enkleste vei mellom to punkter. I det hele tatt er det mye som minner oss om fem år tilbake, men tettheta av pilgrimer er ikke fullt så stor og pilegrimskommersialismen så påtrengende.

24.6: Santander – Comillas: 74,79km

Ruteplanlegging på Carlos III

Det var egentlig bare en ting å utsette på hostalen: vi kom ikke på nett. Noe – sikkert en Apple-dings – hadde føkka opp ruteren deres. Det var hovedgrunnen til at vi ikke ble en natt til, for det var egentlig i varmeste laget til å være en sykkeldag. Etter frokost (på den utmerkete hostalen) fant vi en annen sykkelvei som vi fulgte så langt det var mulig.

PAC i Boo

Da var vi i shoppingmall-området, og vi valgte den minst trafikkerte veien og det luktet brått ku. Ja, slik er det i Cantabria: jordbruk og dyrehold helt inn i boligområdene. Vi begynte å krysse oss vestover på småveier mellom gårder og gjennom boligområdet. Vi hadde tenkt å følge N-611 som går parallelt med motorveien, men ble sterkt frarådet det av en pilegrim på sykkel. Vi la oss på hjul etter han på kryss og tvers på småveier. Han vinket morna i Boo, og vi tok en «pre-almuerzo-cerveza» i en hyggelig bar.

Kari og Rut

Vi fulgte pilegrimsruta videre. Til den forsvant inne i et boligfelt i en bakke ovenfor motorveien. Da spurte vi en tenåringsjente om hjelp. Hun brukte sin utmerkete skoleengelsk og pekte oss bak husene til «a dirty road». Den virket, vi fikk krysset under motorveien og fulgte så elva i motsatt retning i forhold til den vi skulle. Der traff vi på den beryktete N-611, som var helt greit sykkelbar. Vi tok av til en mindre vei for på nytt å krysse motorveien på riktig side av elva. Lang historie kort: de mindre veiene var stort sett lengre, mer bakkete og egentlig trafikkerte de også. I industrialiserte Requelada stoppet vi og spiste menu del dia, og kom i snakk med Rut, datter til servitør (eller var det eier?)

Vårt neste stopp var Cueva de Altimira, eller rettere sagt en replika i pappmasje, av hulen med de flotte hulemaleriene fra førhistorisk tid. Det er forståelig at den originale hulen må stenges for å bevares, men replikaen var en heller tam greie. Eller kanskje vi ikke var motivert?

Ingen ting er så patetisk som et turist-helvete uten turister, Santillana del Mar

I bunnen av bakken opp til hulemuseet ligger byen Santillana de Mar, visstnok en av de vakreste middelalder(?)landsbyer i Spania. Uvisst hvorfor. Den manglet ikke bare «noe hellig» og «hav», men også appell. De turistene som vandret rundt der så ut som de også lurte på hvorfor de var i Santillana de Mar. Vi prøvde å finne museet som skulle vise tortur-redskaper fra inkvisisjonen, men mislyktes.

Comillas – her kan vi bo

Etter to ganger å ha havnet i turistfella tok vi pedalene fatt og tråkket videre til Comillas, som faktisk viste seg å være en flott by! Det visste vi ikke en gang da vi sula opp på campingen, som var det første vi så. Den hadde direkte tilgang til sin egen lille strand, så vi var ikke i tvil om at vi skulle bo der. Det hadde vært en lang, varm dag på veier med mange bakker.

Etter å ha fått opp telt og spist en rolig middag med god entrecote og like god rødvin på restauranten 50m nede i gata, vurderte vi å ta en hviledag i Comillas.

25.6: Opphold i Comillas.

Morrabad i Comillas – her kan vi bo ei natt til

Blogging på campingens terrasse

Under morgenbadet bestemte vi oss for å bli. Før klokka var ett hadde vi allerede vasket alt skittentøy, tørket det i trommel og hvilt oss i skyggen av druerankene på campingens hyggelige terrasse.

El Capricho

Vi hadde lest oss opp på hva byen Comillas hadde å by på: et Gaudi-hus, et av hans tidligste, og et av de tre han står bak som ligger utenfor Catalonia. Ett av de to andre så vi da vi i Astorga da vi syklet caminoen for fem år siden. Det viste seg å være vel verd å bli over en dag for.

Resten av dagen gikk med til å rusle rundt i byen, spise tapas og bade, og ellers hvile kroppen og bli motivert for veien videre.

Kari


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: