Publisert av: topaatur | 16. august 2014

Vi lochet og lochet, men møtte aldri Nessie

Ved sørenden av Loch Ness

Loch Creran, Loch Linnhe, Loch Lochy, Loch Oich og til slutt Loch Ness, innimellom der kanaler og elver og opp og ned. Nå er vi i turistløypa sjøl om vi velger de roligste alternativene.

Fredag 8. august: Oban – Fort William: 79,7km.

Videre fra Oban er ikke rute 78 blitt sammenhengende ennå. Derfor hadde vi heller ikke kart på denne strekningen. Jeg hadde prøvd å printe ut en rute fra Sustrans sin nettside, men den ligger nok fremdeles i printeren. Men på turistinformasjonen i Oban hadde de en brosjyre som viste ruta fra Oban til Fort William. Derfor kunne vi følge rute 78 ut av byen. Før vi var ute av bukta bøtta det ned.

Gigantisk frokost i Dunbeg, det grå er haggis, det sorte blodpudding og det brune noe kjøttgreie (corned beef?).

Vi stoppet ved første mulighet i Dunbeg og spiste en gigantisk frokost. Strekningen Oban – Fort William – Inverness er en turistløype. Det er mye trafikk langs A828 når vi er tvunget til å sykle der, og det mangler fullstendig veiskulder. Det som er fullført av sykkelveien er veldig fint tilrettelagt, så det lover bra. Lettsyklet er det også. Været er i høyeste grad av og på, regntøyet også.

Castle Stalker

Ved Loch Linnhe er det et svært fotogent slott på en liten holme, og fotografen stopper følget for å fotografere. Infoskiltet forteller en dramatisk historie om maktkamper mellom klanene opp gjennom århundrene. Slutten er derimot heller patetisk, da klanshøvdingen en gang på 1800-tallet spilte bort hele formuen sin, og til slutt var det bare slottet igjen. Det solgte han og kjøpte båt slik at han kunne ta med sine 400 klansmedlemmer og utvandre til Nova Scotia.

Mamores, fjella sør for Ben Navis som vi aldri så.

Det blir ganske sen lunsj langs veien i Kentallan. Vi mener å kunne skimte baksiden av fjellrekken som Ben Navis er en del av når det kommer ut av tåka. Ben Navis ser vi ikke, men den ligger som oftest i tåka.

Siste stykke vei fram til Fort William går på svært trafikkerte A82. Her fins det en alternativ mindre trafikkert vei på andre siden av sjøen, men da er man avhengig av to ferger over Loch Linnhe, og fergen i Fort William-enden (Treslaig) går for siste gang halv fem i henhold til rutebeskrivelsen, og det ville vi nok ikke rukket. Heldigvis er det fortau som vi kan sykle på en del av strekningen fra brua og inn mot Fort William.

B&B langt opp i bakke

Utenfor Fort William begynner vi å lete etter et sted å overnatte, men det er «no vacancies» på hver eneste B&B og hvert eneste hotell. Sentrum er like fullt av turister som det var i Oban. Fort William er et utgangspunkt for fotturer i fjellet og langs sjøene. Vi oppsøker turistinformasjonen for å få kart over neste etappe fram til Inverness. Der får vi et råd om å sjekke i gatene oppover fjellsiden etter ledige B&Bs. Leif passer syklene mens Roar og jeg strever oss opp bakkene på stive sykkelbein og går fra hus til hus. Vi finner rom hos en hyggelig tidligere sjømann i et trehus. Etter å ha kommet over i tørre klær går vi ned bakkene til den nærmeste restauranten The Stables. Kjedelig andebryst, men god fajitas.

Lørdag 9. august: Fort William – Whitebridge: 72,1km.

Caledonian Canal

Etter god frokost hos den hyggelige mannen er vi på veien igjen. Han mener bestemt at været kommer til å bli bedre i løpet av dagen. Ben Navis ser vi fremdeles ingenting til. Vi følger det som kalles «The Great Glen Road», som egentlig er en fottur rute langs sjøene Loch Lochy, Loch Oich og Loch Ness fra Fort William til Fort Augustus og videre til Inverness. Vi er spent på om ruta er sykkelbar. Første del går bilfritt ut av Fort William, så langs Caledonian Canal, og så over på vestsiden av Loch Lochy. Fra Gairlochy til Clunes er det asfaltert vei, grus videre.

Restene av klanens første slott

Ved Clunes følger vi skiltingen til The Cameron Clan Museum. I et lite hvitt hus kjøper vi billetter, og damen sier vi bare skal «follow the carpet». Vi går ut, men ser ikke noen løper som skal vise vei til museet, vi ser bar en mengde bygninger som det står privat på og en ruin av Cameron-klanens første slott. Vi går tilbake til det lille hvite huset, og forteller at vi ikke fant noe løper å følge. Damen utbryter da: «You`re standing on it!» Museet er altså inni det lille hvite huset, på andre siden av suvenirbutikken. Maken til dumme turister – Det er et lite, men ok museum. Cameron-klanen ser ut til å ende opp i nr. 10 Downing street, og en datter har vært brudepike i Dianas bryllup, kjolen henger i en monter.

Bad i Loch Lochy

Stien videre langs Loch Lochy er gruset og vi får litt assosiasjoner til Nordmarka. Sola er framme og vi stopper og bader og koker kaffe. Første (og siste skulle det vise seg) bad på denne turen. Lunsj blir inntatt på en husbåt på kanalen mellom Loch Lochy og Loch Oich. Langs Loch Oich går det på sti og delvis på greenway (nedlagt jernbane).

Sett sørover fra dagens høyeste punkt

Fort Augustus er i sørenden av Loch Ness. Der myldrer turistene. Vi tar en øl, og starter så på oppstigningen langs lite trafikkerte B862.

Det er langdrygt og ganske bratt, men verdt strevet. Et fint fjellandskap med vidt utsyn. Det bikker over kanten på 400 moh. Så ruller vi i fire kilometer ned til Whitebridge. Der er det ett hotell, og hotellet har rom. Godt å slippe den etter hvert så vanlige runden med avvisninger. Hotellets pub er full av gjester, til siste bord, i alle aldere. Vi er fornøyd etter en godværsdag med variert sykling.

Søndag 10. august: Whitebridge – Inverness (- Aviemore: 101,2km)

Til frokost valgte vi mot normalt kippers istedenfor den tradisjonelle. Da dumper det ned en tallerken med en hel røkt sild uten annet tilbehør enn en klatt smør i magen. Litt lite mat for gutta, Leif mente at han hadde den med seg hele formiddagen: «It`s dead, but it won`t lie down» – Altså, prøvd, men vil ikke bli gjentatt.

Sola skinte, og vi rullet videre B862 til Foyers, der vi stoppet for å se på Falls of Foyers, en etter norske forhold beskjeden foss. Den hadde nok vært mer spektakulær før kraftutbyggingen. Også her skulle aluminium smeltes, og vannet brukes til kraft, og på info-tavla fant vi dette sitatet fra salige Kelvin:

«It seams to me a happy thought that the poor People of the contry will be industrious artisans rather than mere guides to tourists.»

Veien videre gikk langs Loch Ness (B852). Der så vi ingenting unormalt, selvfølgelig. Denne siden av sjøen var helt uten turist-gaum. Vi kom til Inverness ved lunsjtider. Vi drakk mikrobrygget øl, spiste lunsj og holdt familieråd.

Vendepunktet – bar i Inverness

Roar ville gjerne besøke destilleriet Glen Ord som lå et par mil utenfor Inverness i retning nordvest. Der har de nemlig sitt eget malteri, som er uvanlig. Det fins få av dem. På Islay var det malteri, et felles for alle de åtte destilleriene, men det var ikke åpent for besøk. Han ville gjerne se et malteri, men vi vurderte det som litt for langt unna med usikre forhold for sykling veimessig. Etter lunsj var det også begynt å regne, så vi bestemte oss for å snu sørover igjen istedenfor.

Kari


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: