2013 Telemarkskanalen

To er på tur igjen. Siden det kun hadde blitt til og fra jobben og til og fra stranda-turer hittil i sommer bestemte vi oss for å ta en litt ordentlig tur en langhelg. Vi ønsket å sykle fra Dalen til Ulefoss langs Telemarkskanalen, og startet med å undersøke nasjonal sykkelrute nr. 2.

Dalen

To skal på tur igjen

Strekningen ble vurdert som for lang for en dag og for kort for tre dager. Vi var også ganske klar på at vi ikke hadde lyst til å bruke en hel dag på å ta kanalbåten til Dalen. Turen med «Victoria» fra Skien gjennom slusene har vi tatt før til Fjågesund da ungene var små. Siden trilla ennå ikke har fått rehabilitert draget etter Nord-Norge-turen i fjor var det heller ikke aktuelt å basere seg på å ligge i telt.

Vi løste det på denne måten:

Vi skulle bli kjørt til Dalen fredag morgen av vår snille sønn som skulle på hyttetur med kjæresten sin i Gransherad. Han måtte skysse sine foreldre, men fikk til gjengjeld låne bilen resten av helgen. Planen videre var å sykle Dalen – Vrådal fredag ettermiddag med overnatting på hotell i Vrådal, så Vrådal – Skien med overnatting hos slekta på lørdag, og så fra Skien ut på nasjonal sykkelrute nr. 1 (Nordsjøruta) fra Porsgrunn til Larvik. Fra Larvik toget hjem til Oslo.

Turen langs Telemarkskanalen er en populær sykkeltur, så det fins mye informasjon å hente både om sykkelruta og overnattingsmulighetene underveis. Vi tok sjansen på å la være å anskaffe kart, siden alle rutebeskrivelser oppga at ruta var godt merket. Sykkelturpakker med båt og hotellovernattinger fins å få kjøpt for dem som ønsker en ferdig planlagt tur (se f eks Telemarksreiser). En del informasjon om ruta fins også på siden Syklist velkommen.

2. august: Dalen – Vrådal: 46km

Dalen Hotel

En dyr historie?

Vi kom oss ut av Oslo i henhold til plan og var på Dalen i ettida. Været var lett skyet og omtrent 20 grader, fint sykkelvær. Etter lunsj på Dalen kro og lett proviantering på Coop tok vi en rask kikk på gamle ærverdige Dalen hotell. Der kan man overnatte i historiske omgivelser så det riktig svir i lommeboka. Siden vi ikke har overnatta der må vi overlate til andre å fortelle om det er verdt prisen.

Bandak

Utsikt over Bandak

Rute 2 er skiltet gjennom Dalen sentrum. Etter å ha krysset elva Tokkeåi tar sykkelveien av på en grusvei som følger bredden av Bandak. Grusveien er passe hard og fin å sykle på. På andre siden av vannet kan vi se Tokke kraftverk, som Statkraft eier. Veien går for langt oppe i lia til at det er bademuligheter, men passerer en del gårder underveis. Ved Bandaksli kommer vi over på asfaltert vei. Så bærer det oppover, men veien stiger i fint doserte svinger og det er egentlig ikke særlig tung klatring når bagasjen består av to sykkelvesker.

Rast

Kaffepause med bad (eller omvendt) ved Vråvatn

Vel oppe ruller vi ned igjen til Krossli, og videre ned til Vråliosen. Her tar sykkelruta av til høyre og velger sørsiden av Vråvatn. Det er asfaltert fram til kraftverket, men deretter er det grusvei. Denne har nok nylig blitt gruset opp med grov grus eller pukk, noe som gjør den ganske tung å sykle. Vi stopper like etter kraftverket, og bader og koker kaffe. Vi har syklet vel to og en halv time, så det gjør godt med en pause. Vannet er friskt, men holder god badetemperatur.

Grusveien (FV455)svinger seg opp og ned som en humpete berg- og dalbane langs Vråvatn. Det er under etablering flere hyttefelt på denne siden. Landskapet er ikke spektakulært, men det er relativt lite trafikk etter veien. Ved enden av vannet passerer vi en sluse som forbinder Vråvatn med Straumen som i andre enden er forbundet med ny sluse videre mot Nisser. Så kommer vi ut på hovedveien mot Kviteseid (RV38). Da er det bare noen få tråkk igjen, og så er vi i Vrådal.

Vrådal

Badeland i tidlig kveldslys

Quality Straand Hotell ligger like etter krysset i retning Drangedal. Uvanlig av oss, men siden det er en helgetur og i sesongen har vi bestilt rom for natten.  Hotellet er et Syklist Velkommen overnattingssted, med eget sykkelrom. Det har utsikt mot vannet, Esso-stasjonen og et lite badeland uten kveldsaktivitet. Det er fin strand, og veteranbåten MS Fram ligger ved brygga og tar med turister på sightseeingtur nedover Nisser onsdag og lørdag. Vi tok en øl på terrassen. Det var Arendalspils.Middagstilbudet i restauranten var buffet. Det har mye for seg for syklister, som trenger å fylle på rikelig, men ville gjort meg grinete hvis jeg var en vanlig turist og hadde forventninger om gastronomiske opplevelser i form av lokale spesialiteter. Vi gikk en tur på en svært stille kveld og gikk tidlig til ro.

3. august: Vrådal – Borgestad: 104 km

Regn

Klatring i regn

Jeg våkna noen ganger tidlig på morran av lyden av styrtregn. Det vekker gjerne sterkere følelser når det er på teltduken. Regnet var i dette tilfellet korrekt meldt av Yr. Etter frokost, utsjekking og vel påført fullt regnhyre regnet det fremdeles kraftig og på veien gjennom skaret ned til Kviteseidvatnet lynte og tordnet det også. Men vi rullet raskt nedover, og tok av på FV 304 på sørsiden av vannet i retning Fjågesund og Kilen. Det hadde holdt opp å regne før vi nådde enden av vannet og tok av FV 106 på nordsiden av Flåvatn.

Bad ived Kilen

Regntung rast

Veien nedover fra Fjågesund til Kilen og videre til Lunde har vi tidligere syklet sammen med min mor og far og barna våre i 2001. Jeg husker veien som mye opp og ned, og at datter, da ti år gammel, syntes det var mange bakker. Vi overnattet den gangen på campingplassen på Kilen, og syklet til Lunde dagen etter. Denne gangen hadde vi tenkt å ta tidlig lunsj på gatekjøkkenet på Kilen, men det var ikke i nærheten av åpnet klokka halv ett, og det var heller ikke butikken. Vi stoppet derfor og badet, kokte kaffe og spiste av provianten noen svinger lenger ned langs vannet. Fine svaberg og upåklagelig vann, selv om det lave skydekket gjorde lufta så fuktig at det nesten regnet.

Lunde Slusekro

Lunde Slusekro kan anbefales

Veien videre mot Strengen blir stadig lettere å sykle. Etter den høye brua ved Strengen skifter vi igjen til sørsiden og følger faktisk ferdselsveien langs kanalen. Veien er kantet med store steiner ut mot kanelen i nærmere 2 kilometer forbi Hogga kraftverk og fram til slusa ved Hogga. Været begynner å bli riktig fint, og det ligger båter og kajakker og venter på å bli sluset. Sykkelveien følger delvis veien langs kanal og sluser og delvis FV107 til Lunde. Det blir sen lunsj på Lunde slusekro, hvor de har både lunsjmeny og full middagsmeny. Det ligger en mengde båter ved gjestebrygga. Både øl, grillspyd og pannecotta smaker utmerket, sola skinner nå og alt ånder sommerlørdagsettermiddag.

Vrangfoss sluser

Vrangfoss sluser

Vi er klar for neste etappe langs nasjonal sykkelrute nr. 2 mot Ulefoss. Første del av turene følges 102 på nordsiden av Nomevann. Det er en riktig berg- og dalbane på grusvei, og den går gjennom kulturlandskap, helt til Vrangfoss sluser dukker opp i bunnen av en bakke. Det var et pent landskap, men jeg vet ikke hva vi ville gått glipp av hvis vi hadde syklet 359 langs vannet på sørsiden istedenfor.

Eidsfoss sluser

Sykkelvei?

Etter Vrangfoss er nasjonal sykkelrute nr. 2 merket videre på en ganske bratt sti forbi et gammelt hus, så videre på grusvei og delvis sti til Eidsfoss sluser. Der måtte syklene trilles over slusa og videre svært bratt opp en sti til den gamle slusevokterboligen. Ved boligen er det tilrettelagt for camping med grill, ved og toalett, kunne en kollega fortelle. Han hadde syklet Telemarkskanalen motsatt vei tidligere i sommer, og hadde teltet det. Han syklet med trille og måtte bale litt med å få sykkel og trille over slusa. Fra slusevokterboligen fortsetter den svært bratte stien opp til en skogsbilvei med svært grov grus, som ender nede ved Ulefoss Hovedgård, der kanalruta også ender.

På denne ellers så utmerket skiltete sykkelveien hadde det nok vært fint om en alternativ vei fra Vrangfoss til Ulefoss videre langs 359 hadde vært skiltet, slik at de som sykler med trille, stor oppakning eller barn kan velge en mindre strabasiøs måte å komme til Ulefoss på. Selv uten å ha syklet 359 og sjekka trafikken vil jeg anbefale det. Skogsveien og stien passer best for terrengsykler uten oppakning!

Skien

Fredlig en tidlig lørdag kveld i Skien

Det ble en softis med strø på en bensinstasjon i Ulefoss før vi bega oss i vei den siste etappen fram til Skien og Borgestad. Om den nasjonale sykkelruta hadde vært forbilledlig skilta fra Dalen til Ulefoss, var det ikke et eneste skilt å se på veien videre til Skien. RV36 fra Ulefoss til Skien er relativt trafikkert, men denne tidlige lørdagskvelden var det ikke så ille. Hele veien er lettsykla, og vi hadde faktisk følelsen av å sykle mer nedover enn oppover fram til Fjærekilen, men det kan jo ikke stemme siden det er langs Norsjø hele veien. Så var det en siste klatreetappe opp Kleivene. Min gamle lokalkunnskap sviktet meg ikke, og jeg fikk oss greit ned forbi sykehuset og travbanen, over Skienelva og fram til Buerveien. Der ventet øl, spekemat og rullekake med krem og bær på verandaen, og dusj og seng. Godt å komme i hus hos mor og far.

4. august: Borgestad – Larvik: 64km

Langangen

Langangen

Neste morgen la vi avgårde etter frokost. Været var upåklagelig. Vi tok snarveien ned Breidablikkbakken, og gjennom Porsgrunn og over Vallemyrene er sykkelveien godt merket. Fra Eidanger går sykkelveien, nasjonal rute nr. 1 i den gamle traseen for E-18. Det innebærer en seig motbakke opp Lillegårdskleivene, men også å få sykle fine Korketrekkeren ned til Langangen. Etter å ha syklet gjennom tettstedet Langangen stopper vi på en søndagsåpen butikk og kjøper is og sukkerholdig drikke.

Saltvann

Et glimt av fjord i Tveidalen

Like etter butikken tar rute nr. 1 av i retning Helgeroa og Nevlunghavn. Det gjør vi også. Jeg har, som Lillebjørn Nilsen, aldri vært i Helgeroa, til tross for at jeg er vokst opp ikke så langt unna. Veien har smal skulder og er full av søndagstrafikk, sannsynligvis til de mange strendene langs kysten mellom Helgeroa og Stavern. Egentlig for trafikkert til at det er komfortabelt, og mange kjører fort, hva det nå enn er de skal rekke på en søndag i fint vær. Spesielt spennende eller pittoresk er veien heller ikke, og det er kun et lite glimt av fjord vi får like etter at vi har krysset grensa til Vestfold, før veien svinger bort fra sjøen.

Helgeroa er en avstikker fra rute 1, ned bakken og ut i båthavna. Det er flere restauranter med uteservering. Vi har bestemt oss for å ta avstikkeren til Nevlunghavn også, så vi stopper bare og drikker noe leskende på restauranten med utsikt til båthavna.

Mølen

Gravhaug på Mølen

Når vi fortsetter mot Nevlunghavn ser vi skiltingen til Mølen. Der har jeg jo heller ikke vært – synd og skam! Vi sykler ned og får en fin utsikt over kulturlandskapet og fjorden med Langesund på andre siden. Mølen er et stykke av Raet, en stor stein- og grusrygg som dannet seg når isen trakk seg tilbake, og masser ble trykket utover. Derfor fins det stein i Raet som egentlig stammer fra lengre innover i Telemark og fra Ringerike som isen har skjøvet ut til havet. Raet har også en helt spesiell flora med en del arter som ikke fins så mange andre steder. Mølen var godt besøkt denne dagen, mange vandret langs og nedover steinryggen mot havet. Mølen er vel verdt et besøk.

Nevlunghavn

Nevlunghavn havn

Nevlunghavn viste seg å ha fin gammel trehusbebyggelse og en brygge med to restauranter med lav snobbefaktor. Fishan´og fritert blekksprut smakte nylaget og ferskt og ble laget og servert av folk med røtter ved Middelhavet. Det er også et lite hotell ved brygga, for de som måtte tenke på overnatting, og ikke vil campe ved stranda på Oddane Sand.

Sykkelveien ut fra Nevlunghavn i retning Stavern var ikke skiltet, men vi gjettet oss fram til at det var mulig å sykle et stykke langs stranda og komme opp igjen på veien (55). Etter en stund fant vi også igjen skiltingen til rute nr. 1, så det stemte. Veien videre til Stavern er veldig lettsyklet og går med nærhet til gårder der det blant annet dyrkes løk og poteter. Ved Anvikstranda camping er det gårdsutsalg og kafe. Dessverre var det lite lokale varer i det utsalget, men stedet var hyggelig og sikkert godt besøkt pga nærheten til campingen.

Stavern sykler vi raskt gjennom for det er langt på ettermiddag. Mellom Stavern og Larvik er sykkelruta godt merket, og går enten i egen trase eller på lite trafikkerte veier. Når vi nærmer oss Larvik begynner det å regne, og når vi nesten er framme ved stasjonen, er himmelen åpen. Tre kvarter til toget går, og god tid til kaffe og boller.

Kari

Larvik

Toget hjem til Oslo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: