Publisert av: topaatur | 8. august 2012

Fra foten til hælen – Vesterålen

Katta var for sky, men dette er en av de to måsene til Liv og Leif

Reisen går videre nordover, Vesterålen står for tur. Sjekkpunktet er slektsbesøk på Stokmarknes, men Vesterålen har også mye annet å by på som kalde bad og sære kunstverk.

 

31.07: Laukvik – Tømmervika: 57,2km

Fiolinen i Laukvik

Neste morgen tok det litt tid å få teltet tørt. Det var ikke det at det regnet så mye den natta, men teltet blir fuktig av kondens. Campingen hadde ikke noe egnet sted for morgenbad, men da vi lette fant vi en av de mange skulpturene i Nordland, ”Fiolinen i Laukvik”. Vi hadde bestilt frokost av den hyggelige damen på campingen, og alt sammen var godt og brødet var hjemmebakt. Hun klaget over at det hadde vært lite folk og lite bobiler i sommer, pga det dårlige været.

Morfjorden

Den veien vi tok inn i Vesterålen var ikke plaget av mye bobiltrafikk. Vi fortsatte veien videre på yttersia til Delp og Morfjord. Inn og ut av Morfjorden var det grov grus, noe Roar og trillehjula ikke setter pris på. Vi fant en fin badestrand og det kom en ørliten regnskur mens vi bada. Etter badet ble det heldigvis slutt på både grusen og regnet. Vi så baken på ferga da vi var framme på Fiskebøl. Ventetida ble brukt til å laste ned bildene på pcen og koke kaffe. Så var vi på Melbu. Hovedgata var gravd opp, og Røkeriet var stengt. Men kafeen Sult var åpen, og vi fikk god pasta.

Yttersida

Veien på yttersia av Hadseløya er hyggeligere og mindre trafikkert, og helt klart den beste å sykle, selv om det er den lengste. Det er fint å se at det bor folk i husan, at det drives med ku, sau og geit og at jordene er slått. Det er inntrykket fra både Lofoten og Vesterålen, at husene er i godt hold, det er mange nye hus, og utenfor er det husker og trampoliner, tegn på at det er unge folk, ikke bare gamlinger som bor i bygdene. Avfolkingsspøkelset fra 70-tallet har kanskje luska sin vei, og det er vel neppe slik at de ”naver” alle sammen?

Taen

På Taen måtte vi stoppe og ta et nytt obligatorisk bad. Vi hadde knapt kommet oss opp av havet før himmelen åpnet seg. Jeg flyktet inn på utedoen og iførte meg fullt regnhyre og de nye skotrekkene. Likevel var vi godt våte da vi rulla ned Tømmervikveien og ble tatt i mot av tante Liv og Leif.

Resten av dagen og hele dagen etter ble brukt til å ta det med ro, spise god mat og pleie omgang med gammeltanter og tremenninger om kvelden. Hyggelig gjensyn med mange jeg ikke har sett på mange år.

2. august: Tømmervika – Gullesfjordbotn: 93,2km.

Pumpehusan

Like etter klokka ni var vi på veien. Det var fint sykkelvær. Vi hadde sett på kartet og tidtabellene for hurtigbåtene til og fra Steigen, og visste at vi ikke hadde tid til verken Bø eller Øksnes denne gangen. Det er selvfølgelig synd, men vi var både i Bø og på Stø og Nyksund for åtte år siden. Fra brua over til Børøya er det mulig å se et av de omstridte kunstverkene i vannkanten, «Dag og natt» av de lokale omtalt som ”pumpehusan”. Vi skulle i hvert fall sykle veien langs Eidsfjorden til Sortland, i stedet for den korteste og mest trafikkerte.

Roar og Reka

Veien var svært idyllisk, og utsynet mot fjorden med fjellene i Bø i bakgrunnen var storslått. Men flatt var det ikke akkurat. Vi stoppet og kokte kaffe og spiste matpakken vi hadde smurt, og Roar badet. Vi tok en shortcut over Sortlandseidet, i stedet for å sykle langs fjorden til vi traff på hovedveien. Den hadde en lang slak stigning som slett ikke var slitsom. Etterpå rullet vi nedover og var snart på Sortland.

Vi gjorde et par nødvendige innkjøp, og gikk i mange bokhandler uten å få tak i et kart over Nordland. Sortland kalles ”den blå byen”, og mange bygninger er nå malt blå i tillegg til de som har vært det opprinnelig.(Vi som er fra Stokmarknes synes det er litt fjasete.) På Blåbrygga er det et spisested som heter Ekspedisjonen. Der spiste vi en veldig god pasta med biter av breiflabbkjake og blåskjell. Etter brua over til Hinnøy dro vi ikke innom Coop på Strand, og det var ganske dumt, for da vi svinget innom bensinstasjonen ved avkjørselen til Sigerfjord, fikk vi vite at det ikke var butikk der lenger. Siden vi regnet med å campe neste natt hadde vi planlagt å proviantere der. Provianteringen kom da til å bestå av suppepose og kjeks fra bensinstasjonen.

Møysalen

Ved å kjøre den gamle veien via Sigerfjord unngår man tunnelen på riksvei 85. Man får også muligheten til å se fjellet Møysalen på ganske nært hold. Veien langs Gullesfjorden er lett å sykle, men noe trafikkert. Campingplassen i Gullesfjordbotn er den eneste overnattingsmuligheten før Lødingen, og det viser seg å være en riktig trivelig plass ved både elv og fjord. Vi fikk campinghytte, og det viste seg at kafeen var åpen for middagsservering. Den hyggelige mannen i campingen serverte hjemmelaget hjortegryte, og det var mulig å bestille hans kones hjemmebakte rundstykker til frokost. Og det gjorde vi selvfølgelig.

Kari

.


Responses

  1. Hei Kari! Jeg får jo hjemlengsel når jeg leser dette og ser de flotte bildene!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: