2011 Aursjøveien

 

Kortreist er stikkordet for årets tur. Vi ferierer på Averøya, og benytter sjansen til å ta en sykkeltur på Møre som inkluderer to etapper som er går som sykkelritt hver eneste august – Aursjørittet. For å kjenne at vi fremdeles kan: Aursjøveien stiger med nesten åtte hundre høydemeter fra Eikesdal til Aursjøen.

2. august 2011: Eidsvåg – Eikesdal: 50km

Nesset prestegård

Stedet for glade gutter – Nesset prestegård

Dagens første etappe startet fra Eidsvåg i ellevetida om formiddagen. Eidsvåg ligger i Nesset kommune innerst i Langfjorden, og den første strekning fram til Eresfjord følger vi riksvei 660 utover på østsiden av fjorden. Dette er også er det av nasjonal sykkelrute nr. 5. Det er svært lettsyklet, uten mange stigninger. Vi passerer Nesset prestegård, som er barndomshjemmet til Bjørnstjerne Bjørnson, og svinger sørøstover innover i Eresfjorden, som er en fjordarm av Langfjorden. Mot øst ser vi snart tinde på tinde, Sunndalsfjellene i nordøst, og Romsdalsfjellene i sørøst.

Utsikt over Eresfjord

Utsikt over Eresfjord

I Eresfjord tar vi en helt nødvendig stopp på samvirkelaget for å kjøpe brødmat og drikke til planlagt lunsjstopp når vi når Eikesdalsvatnet. Vi følger 660 og rute 5 helt til skiltingen tar oss mot Eikesdalen. Rute 5 klatrer videre oppover Vistdalen, men vi fortsetter flatt og greit mot Eikesdalsvatnet og Øverås. Der raster vi ved den gamle brygga til ferga Mardøla, som ikke lenger går annet enn som chartret cruisebåt. Utsynet mot Goksøyra som troner bak bygda er flott, og det er ikke mindre storslått mot tindene på Romsdalssiden av vannet.

Turen videre er vi veldig spent på hvordan det går å sykle gjennom Viketunnelen, som er fire kilometer lang. På Syklistenes nettkart er den merket med sykkelforbud, noe som harmonerer dårlig med anbefalingen av sykkelturen på nettsiden ut.no (turen ”Blant trollfjell og stup på Nord-Møre”). Vi har satset på at ut.no har rett, og at Syklistene tar feil. Det gjorde vi rett i! Tunnelen var godt opplyst, og vi følte oss trygge, til tross for lengden. Her må Syklistene inn og rette opp i kartet, for her er det mye å gå glipp av!

Mardalsfossen

Mardalsfossen sett fra Vike

Veien innover har fantastisk utsyn til Vikesaksa til venstre for oss, og Juratind og Hoemstind på andre siden av vannet. Når vi er gjennom tunnelen får vi også utsikt til Mardalsfossen innerst og til høyre for oss. Det er faktisk fra Vike man får den beste utsikten mot fossen. For de som ikke veit det fra før: Mardalsfossen er kun ”skrudd på” de to sommermånedene (fra 20.juni til 20.august), fordi vannet benyttes til kraftproduksjon resten av året.

Vi ankommer Eikesdalen og ferdig bestilt campinghytte i tretida. Hytta er veldig fin, og kroa er bare 200 meter unna. Klok av tidligere skader spør vi hvor lenge kroa holder åpent. Til halv fem!? Det var da ikke noe særlig turistvennlig! Nå viser det seg også at butikken, som også skulle være 200m unna campingen, var nedlagt. Det virker som om Nesset turistkontors informasjonsside, som lovet både kro og butikk, ikke akkurat blir oppdatert hvert år – Vi hadde sjølsagt kjøpt inn frokostmat i Eresfjord, hvis vi hadde visst at butikk manglet.

Bad i eikesdalsvannet

Langgrundt bad i Eikesdalsvannet

Eikesdalsvatnet innbød til et bad før middag. Det var langgrunt og litt steinete, men helt fint. Middagen på kroa ble kjøttkaker med ertestuing og sviskegrøt til dessert. Øl hadde de også. Ellers virket det litt stusslig, og vi tenkte vårt om at den kanskje ikke er åpen til neste år. Mulighet for frokost ville det ikke være før etter kl. 13, og da hadde vi forhåpninger om å være på god vei oppover Aursjøveien.

Mardalsfossen

Mardøla i fritt fall

Siden det uansett ville bli en lang kveld i Eikesdalen – uten noen steder å henge, bestemte vi oss for å sykle inn og se på Mardalsfossen med en gang etter middag. Det er omtrent 3 kilometer inn til der stien starter, og derfra halvannen kilometer inn til utsiktspunktet mot fossen. Det begynte så smått å regne da vi syklet innover, og da vi var på stien regnet det kraftig. Stien ble fort ganske gjørmete, for det var ganske mange som tok turen trass i regnet. Mardalsfossen er virkelig et spektakulært syn med sitt flere hundre meters fall. For å være presis: den totale fallhøyden er 655m, og består egentlig av flere fossefall. Det øverste frie fallet er på 272m. Mardalsfossen blir regnet for Nord-Europas høyeste fossefall, og faktisk nr. 4 i verden. Vi hadde vært der tidligere, men det var etter 20. august, og fossen var mer som en sildrebekk å regne. Flertallet av de som skled av gårde i gjørma denne tirsdagen var utenlandske turister.

Da vi var tilbake på campingen begynte det virkelig å regne. Jaggu godt vi ikke satset på telt denne gangen! Vi kokte kaffe, tenke på lommelerka som var blitt igjen i Oslo, og fordelte nøtter, sjokolade, energibars og en gjenglemt brødskive i kategoriene ”spise nå”, ”spise til frokost” og ”spare til oppover-turen”. Det ble tidlig kveld mens vi hørte på regnet.

3. august 2011: Eikesdal – Aursjøhytta: 30km

Løypeprfil

Løypeprofil 3. august

camping

I all enkelhet, ei campingvogn

Neste morgen regnet det ikke. Siden frokosten ikke akkurat var rikholdig og det var raskt å flytte ut av hytta, var vi snart ute på Aursjøveien.

oppigar

Oppigard-gård og kirke

Den gikk først innover Eikesdalen, forbi vakre og velholdte gårder ved Oppigard, og innover mot bommen der den gamle anleggsveien og klatringen starter (Finnset).

bratt i tåka

Tåka

Det er en fin vei, den slynger seg pent oppover i passe doserte svinger. Vi har syklet både Alpene og Pyreneene, og strengt tatt var dette brattere. Det ble veldig mange stopp for å få ned pulsen og drikke vann og spise en halv energibar.

roar og tåka

letter

Etter hvert sprekker tåka opp og sola skinner. Det er en del turisttrafikk, men vi er de eneste syklistene denne dagen. Det er ennå en og halv uke til Aursjørittet skal arrangeres i forbindelse med Eikesdalsdagene, men vi har generelt ikke noe behov for å gjøre bragder med nummer påbrystet.

tåka sprekker opp

etterhvert.

Vi visste at det var en tunnel på vei opp, men vi ble rimelig betenkt da vi så at det ikke var lys inni tunnelen, og at vi heller ikke kunne se den andre enden. Vi tente sykkellyktene foran og bak, og det lille lyset på sykkelhjelmen, men alt lys forsvant i et stort sort mørke. Vi gikk av syklene og trillet forsiktig langs det vi antok var høyre kant av veien. Heldigvis kom det en bil bak oss. De skjønte problemet, og tilbød å kjøre bak oss, og lyse opp veibanen slik at vi kunne sykle. Det takket vi ja til, og syklet det vi var god for så vi kom raskest mulig ut i den andre enden. Senere fikk vi vite at under Aursjørittet lyssettes tunnelen, så deltakerne der slipper å utsette seg for fare. Men det fins heldigvis alltid hyggelige folk langs veien, og flere tunneler var det heller ikke.

Høyeste punkt på veien oppover er Brønnhøbrystet på litt over 900m. Vi rakk akkurat å ta det obligatoriske bildet før himmelen lukket seg og noen skrudde på dusjen. Vi rakk ikke å ta opp regnbuksene før vi allerede var blitt våte til skinnet. Skuren var ganske kort, og turen videre fram til demningen ved Aursjøen gikk lett. Jeg stoppet og smakte på noen multer, og jo, de var modne.

Vi var framme ved Aursjøhytta før klokka var tre. Lengre hadde vi ikke tenkt oss, så det ble nystekte vafler med rømme og kaffe, rom med dobbeltseng og tilgang til tørkerommet. Til og med syklene fikk rom innendørs. Det viste seg at regnskuren var en smakebit på resten av ettermiddagen og kvelden, så vi måtte klare oss med en kveldsutflukt til fotoutstillingen fra Aurautbyggingen, som lå i en anleggsbrakke like i nærheten.

toppen

Roar høyt oppe

kveld

Regntung kveld ved Aursjøen

Det var nesten litt ironisk at dagens middag på Aursjøhytta var kjøttkaker med ertestuing med sviskegrøt til dessert –

4. august 2011: Aursjøhytta – Sunndalsøra – Eidvåg: 89km

løypeprofil

Løypeprofil 4. august

kyr

Kumorro på Torbuvollen

Vi sov aldeles upåklagelig, og våknet til fint vær og rikholdig frokost. Vi var snart på vei mot første stopp på Torbuvollen, hvor det er seterdrift og muligheter for å kjøpe ost og andre meieriprodukter. På oss ble det brun geitost, lagret gulost og spekepølse av geit. (Har man ikke kontanter, får vi krite i full tillit til at man betaler via nettbanken. Så det er aldri noen grunn til å dra forbi uten å gå innom Torbuvollen -)

Sunndalen

Så skal vi ned til Sunndalen

Anleggsveien går videre med en rekke vann på venstre side, Torbuvatnet, Sandvatnet og Osvatnet med demningen i enden. Vi stanser og har kaffepause ved et av de mange tjernene på høyre siden av veien. Roar bader. Her gikk vi fottur for tre år siden, og kan særlig anbefale den sjølbetjente hytta Reinvassbu i enden av Reinsvatnet med utsikt til utrolig fine Slotthøa og Vikesaksa i øst. Etter Holbuvatnet bikker vi over kanten, og er på vei nedover i Litldalen.

Svingene var fint doserte, og vi var snart nede. Veien gjennom den frodige dalen er lettsyklet, og vi var nede på Statnetts anlegg på Sjølseng ved lunsjtider. De gode kolleger viste seg å være ute på oppdrag, så vi tok lunsj på fortauskafe i sentrum av Sunndalsøra. Været var fint, og sola skinte, og kafeen var full av folk.

sykkelvei

Sykkelvei med møtende biler

Etterpå var vi snart ute på riksvei 62 tilbake til startpunktet i Eidsvåg. Dette er også nasjonal sykkelrute nr. 8. For å unngå Øksendalstunnelen som er over ni kilometer lang, og forbudt og helt uegnet for syklister, må vi bruke den gamle traseen som klatrer seigt oppover. Like etter avkjørselen til Viklandet slutter veien å være bilvei, men den er fullt framkommelig om enn uten vedlikehold. Vi møtte faktisk også noen få biler på vei ned til Øksendalsøra, så veien er ikke fysisk stengt for biler. (Det hadde kanskje vært en ide å stenge for biler og vedlikeholde den litt, så den blir en tryggere sykkelvei. Trærne henger nedover veien, og det var til dels bekker i traseen til tross for oppholdsvær.) Øksendalsøra er et koselig lite tettsted med fin gammel trehusbebyggelse ned mot fjorden. Det så ut til at også dette stedet hadde mistet butikken sin.

Veien videre langs Sunndalsfjorden er lett å sykle. Vi er tilbake på den vanlige riksvei 62 traseen, men trafikken er grei og veiskulderen romslig. Ved Jordalsgrenda starter nok en tunnel, og vi må følge gammelveien langs fjorden. Veien videre til Eidsøra går langs vannkanten. Det siste stykket til Eidsvåg gikk fort, og vi var framme ved bilen i fem-halv sekstida. På vertshuset Bjørnson annonserer de med ”baill-dag” og stor buffet, og vi er helt klare for å fylle opp magen med noe mettende. For – som vi lærte på den lange turen: – poteten er syklistens beste venn. Det var potetbaill med salt lammekjøtt, blandabaill med riktig tilbehør (kålrabi og bacon) og kvitbaill (kjedelig litt stor fiskebolle). Det var en verdig avslutning på fin tur langs en rute som er opprettholdt til tross for oppgradering med lange tunneler.

Kari

Eidsfjord

Sjarmøretappen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: